Pronia er det vi kan kalle ”arbeiderbydelen” i Nafplio. Hovedgaten gjennom bydelen, 25. Martiou (bilde over og t.v.), er en livlig gate med butikker, små kafeer, og boliger. Bakgatene er fredeligere, og selv om lavblokker erstatter de små husene etter hvert, er her fremdeles mange små, gamle hus å rusle mellom. Pronia er hyggelig å besøke, og en fin kontrast til gamlebyen. Et typisk, erkegresk område. 

Det har bodd folk spredd rundt i Pronia i flere tusen år, men først på 1800-tallet tok det av. Etter at Nafplio ble frigjort fra tyrkerne i 1822, strømmet mange mennesker fra Kreta til byen. Det var umulig å finne boliger til dem alle, så statsminister Kapodistrias bestemte i 1828 at de skulle få små hus her (bilde under). Navnet Pronia kommer fra et gresk ord, pronoo, som betyr skaffe, altså i dette tilfellet skaffe bolig.

Den bayerske løven

Hogget ut i bergveggen ligger en diger løve og sover. Kanskje ikke det man forventer å se i Hellas, men historien er slik: Da kong Otto kom til Nafplio i 1833 hadde han mange soldater fra Bayern med seg, og flere av dem døde av tyfus under en epidemi. Ottos far, Ludwig av Bayern, fikk den tyske skulptøren Christian Siegel til å skape løven som minne om de døde soldatene, i 1841.  (Gate: Michalis Iatrou)

Agii Pantes og gravsteinstrappen

Agii Pantes ligger også i Pronia, ikke langt fra Den bayerske løven. Under den andre tyrkiske invasjonen (fra 1715), var dette lenge den eneste kirken i Nafplio som fikk lov å holde kristne gudstjenester. 

Gamle gravsteiner er lagt som gulv i Agii Pantes, og brukt som heller i trappen som leder opp til kirkebygget. Agii Pantes er som regel stengt, men man kan likevel se hvordan den delvis er bygget inn i åsveggen bak, og foran kirken er det fin utsikt over Nafplio og bukten. (Gate: Agii Pantes)

Byens gravlund lå også her, men den er senere blitt flyttet noen hundre meter nordover, og er verd å besøke på grunn av de vakre gravmonumentene.